Kritisk

Jazz og improvisert musikk dreier seg i stor grad om å skape og utvikle egne stemmer. Fra første gang jeg hørte og blei introdusert for Kim Myhr (37) så har det ikke vært noen som helst tvil om at han har hatt noe helt eget å melde. Nå tydeligere enn noen gang.

Etter at han blei invitert av FIMAV festivalen i Victoriaville i Canada til å skrive et bestillingsverk i 2016, vokste det raskt frem et ønske om å samarbeide med den norsk-franske poeten Caroline Bergvall som Myhr hadde truffet året før.

Musikken blei skrevet først, men med Bergvalls stemme i hodet. Så kom tekstene fra den London-baserte Bergvall og den skulle på alle måter vise seg å «stemme» med musikken og Myhrs visjoner.

Myhr skriver som alltid langsom musikk. Musikk som er ustoppelig fascinerende og som inviterer oss til å ta bolig i den og bli der værende for å utforske dybden i den.

Myhrs akustiske 12-strenger danner fundamentet for «pressing clouds passing crowds». Hans repetitive måte å spille på, der bittesmå variasjoner hele tida skaper spenning, omgitt av Ingar Zachs usedvanlig smakfulle perkusjonsfargelegging og den canadiske strykekvartetten Quatuor Bozzini, kler resitasjonen Bergvall gjør av sine tekster på et vakkert og særdeles originalt vis.

»pressing clouds passing crowds» er nok et eksempel på at Kim Myhr, i sitt unike univers der impro og samtidsmusikk finner et nytt uttrykk, er en musiker og komponist som har funnet sin egen stemme.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.